Litt ærlighet om kjærlighet

Hver eneste gang jeg blir singel, forteller folk meg at det er flere fisk i havet. Og jeg forteller dem at nei, nå skal jeg faktisk være singel en stund. De ler, for det er dette jeg alltid sier, og de vet at det sjelden blir slik. "Du klarer ikke være singel du, vet du", sier de.

Det irriterer meg, for sannheten er at de tar fullstendig feil. Jeg har aldri vært en slik person som går ut og leter etter en kjæreste. Aldri har jeg vært ei sånn jente som melder meg inn i singelgrupper eller lager profil på dating-apper i håp om å finne noen. Jeg er ikke blant dem som tror lykken ligger i å ha noen bare for å ha noen, og helt ærlig synes jeg de er ganske patetiske og stakkarslige, alle disse som lager grineinnlegg på sosiale medier om hvor lei de er av å være single, og hvor mye de sliter med å finne noen. I mine øyne kunne slike mennesker like gjerne hengt et lysende neonskilt med teksten "uselvstendig & desperat" rundt halsen, for det er slik jeg tolker dem. Kanskje det gjør meg fordomsfull, men det får så være. Alle dømmer vi noen for noe. 

Jeg er jenta som vil være singel. Jeg foretrekker, og finner trygghet i, å være singel, og jeg har overhodet ikke noe behov for å finne noen å dele livet med. De eneste gangene jeg faktisk vil ha kjæreste, er når jeg er forelsket. Når jeg har møtt et menneske som brått er i tankene mine hele tiden. Noen som påvirker humøret mitt med mengden oppmerksomhet de gir meg. Når jeg føler meg trist og lei fordi de ikke hører av seg, men kan få meg til å smile igjen kun ved å sende meg en hyggelig melding? Da vil jeg ha kjæreste. Ikke hvem som helst, riktignok, men ham. Spesifikt. For det er da det er verd det. Når man ikke klarer slutte å tenke på noen, savne noen, glede seg til å treffe noen - det er først da det er verd å prøve et forhold, i mine øyne. 

Men er jeg ikke forelsket, har jeg ikke noe interesse av å innlede noe forhold eller binde meg til noen i det hele tatt. Har jeg ikke følelser for noen, orker jeg ikke engang ha daglig kontakt med dem over lengre tid av gangen. Det ville drevet meg til fullstendig vanvidd å ha et annet menneske tråkkende rundt i heimen dag ut og dag inn over flere uker, måneder eller år, hvis jeg ikke følte noe for vedkommende. Jeg ville blitt riktig så forbanna om noen jeg egentlig ga blaffen i, skulle flytte inn og begynne å legge seg borti hvordan jeg lever mitt eget liv; hvem jeg har kontakt med, hvor lenge jeg dusjer om morgenen, hva og når jeg spiser, eller hvor lenge det er siden klærne på stativet skulle vært brettet sammen.

Ikke ville det gjort meg lykkelig heller, det å våkne om morgenen, se et annet menneske i øynene, si jeg elsker ham - og vite at jeg løy ham rett i ansiktet. Jeg er, kort sagt, en slik person som må ha ekte følelser for noen for å i det hele tatt orke. Og absolutt ingenting skremmer meg mer enn tanken på å kaste bort livet mitt på et menneske som ser på meg og tenker at han kan finne seg noe bedre. Å finne ut at personen jeg har bygget livet mitt rundt, egentlig bare ble sammen med meg fordi han var lei av å være singel. At jeg bare var et tilfeldig valg. 

Så nei, jeg stresser ikke med å finne meg en kjæreste. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, for å være ærlig. Kanskje en dag forelsker jeg meg i noen igjen, eller kanskje gjør jeg det ikke. Tiden vil vise. 

Privilegerte, provoserte nordmenn

 
Hvert eneste år på denne tiden, når himmelen blir blå, varmegradene stiger og 17.mai nærmer seg, skjer det noe med oss nordmenn. Et samlet folk splittes på midten, og blir til to forskjellige grupper som jevnt ryker i tottene på hverandre over sosiale medier. Årsaken til splittelsen? Et klesplagg, og uenigheter om hvordan det bør bæres.

Det er rart, er det ikke? At vi i et moderne samfunn virkelig ikke har kommet lengre enn dette. At i et land som utad skilter med frihet til folket, skal det faktisk ikke mer til enn at noen kler seg "feil" før en liten gruppe med mennesker ser rødt (hvitt, og blått).

Jeg sikter selvfølgelig til bunaden; diskusjonen rundt bunadstilbehøret, og den evigvarende uenigheten om hvorvidt man kan gjøre endringer på den folkekjære drakten uten å bli stemplet som landssviker. 

Det er nemlig her meningene er delte. På den ene siden står det frie folk, avslappet som bare det, og tenker at verden skal nok fint overleve at ei gammal bestemor oppe i Alta velger joggesko fremfor bunadssko på en varm vårdag. På den andre siden står bunadspolitiet, sinte som lemen og forteller at NEI, dette er brudd på bunadsreglene, og bør slås hardt ned på. 

Personlig tenker jeg at vi skal være glad vi er såpass privilegerte i dette landet at tilfeldige folks valg av veske, sko eller skjorte i det hele tatt er et tema. At avisene våre har så lite interessant info å by folket på at det er denne "problemstillingen" som blåses opp år etter år etter år. I andre land får folk hus og hjem bombet, frykter for liv og helse, og lever i evig redsel uvitende om de vil få se morgendagen. I Norge vræles det over skog og hei og gjøres oppslag i alle landets aviser hvis en stakkars faen våger bytte ut den hvite bomullsskjorta med en lyseblå en. 

Bare minner varer evig

Dette er moren min. Kvinnen som ga meg liv, og som mistet sitt eget alt for tidlig. I dag, 16.mai, ville hun blitt 57 år. Men slik gikk det ikke. Så istedenfor kake, fest og hipp hipp hurra, legges en bukett med blomster stille på graven, for å minnes hun som aldri ble eldre enn 52. 

Kanskje tenker dere at jeg skriver dette for sympati. I så fall tar dere feil. Poenget mitt med dette innlegget er ikke å sutre. Tvert imot. Jeg skriver disse ordene for å minne dere på at livet er kort. Det er uforutsigbart. De menneskene man tror man har for evig, er faktisk borte en dag - og du aner ikke når. Du tror du har hele evigheten, men du tar feil.

Så gi den der klemmen, før det er for sent. Si unnskyld, mens du ennå kan. Slutt å kaste bort tid på krangler og drama og surmuling. Slutt å leve etter "tar det i morra", "tar det til uka", "tar det neste måned", for livet har ingen garanti. Si det du trenger å si til menneskene som er der, mens de ennå faktisk er der. Tilbring tid med dem før muligheten forsvinner. Ta hundretusenvis av bilder og lag en million gode minner, for når menneskene i dem er borte, er dette alt du sitter igjen med. 

Til syvende og sist er tid og valg alt du har her i livet. Bruk begge deler fornuftig. 

Ett år med Nefariel

I dag, 15.mai, dagen før mammas (RIP) bursdag, fyller guttungen over alle guttunger - Nefariel - ett år. Hipp hipp hurra! I den anledning, la oss ta et lite tilbakeblikk på året som har gått.

Disse bildene er tatt 11.August 2023 i bilen på vei hjem. Her har jeg og Daniel G nettopp hentet ham hos Izabella i Oslo. 

Bilder fra 14.August. Her har lille gutten begynt å finne seg til rette hos meg og resten av kattene.  

15. August er han akkurat tre måneder gammel, og hyper som bare det! 

6. September ser man at det begynner å bli størrelse på guttungen. Han vokser fort.

23. November har han tatt julevasken. Bengaler er kjent for å elske vann, og Nefariel blir frivillig og veldig gjerne med en tur i dusjen. Aldri er han lykkeligere enn når han får spyles litt med dusjhodet. 

9.Desember ser han ut som en voksen pus, men fremdeles er det lenge igjen til han er voksen "på papiret".

15. Desember er kjekkasen syv måneder gammel, og nå er det ikke lenge igjen til han er ferdig utvokst ... Tror jeg. Selv om google forteller at han kan vokse i enda noen måneder til.

27.Februar har storebror Minsten (på gulvet) blitt syk, og lillebror Nefariel viser både omtanke og bekymring.

7.mars byr værgudene på finvær, og lille Nefariel, som ikke er så liten lenger, soler seg litt.

24.April har han forstått at damer kan brukes til mer enn bare å glane på og krangle med, og utvikler en voldsom interesse for sin eldre adoptivsøster Mia.

Hobbyalkoholist

I helga var jeg på fylla, i morgen fyller Nefariel ett år, på torsdag ville det vært mammas (RIP) bursdag, og på fredag er det årets spetakkeldag - eller 17.mai, som den også kalles. I fjor var jeg i Oslo og feiret med Niro, men i år blir det enten sofaen eller lokal-fylla. Alt ettersom hva kroppen vil.

Om jeg har noe å ha på meg på 17.mai, spør du? Nei. Jeg kjører en tv2 ("se hva som skjer", for de av dere som er gamle nok til å huske slutten av 90-tallet) på den, også. Mulig jeg kan bruke den der hvite sommerkjolen min, som jeg kjøpte da jeg var bælfeit, om den ikke er for stor nå. Det morsomme er jo selvfølgelig at ... Hvis den faktisk ikke er for stor, blir jeg antagelig så deppings at hele 17.mai kan hoppe rett i dass. Haha. 

Øye til besvær

Ulempen med å ha ørtogførti tusen (les: fem) katter er at man er oftere hos veterinæren enn man er hos sin egen familie. På en annen side blir man nesten litt veterinær selv, for man lærer seg jo både det ene og det andre opp igjennom. Da jeg våknet i dag morges hadde Kong Spinnvill - eller, Nefariel som han heter - klart å fucke opp øyet sitt. Ingen overraskelse, egentlig. Om noe, er det en overraskelse at det ikke har skjedd før, for han stikker nesa si borti alt den fysisk kan stikkes borti enten det er ting, tang, folk eller dyr.

Uansett, jeg fikk pent spenne på meg skoa og ta meg en tur på apoteket for å kjøpe noe å skylle øynene med. Og dreamies, som belønning for at han godtok behandlingen.

Pasienten undersøker varene...

Ellers? Livet går opp og ned. Jeg savner dere-vet-hvem. Spesielt om kveldene. Når jeg legger meg om kvelden, og ikke har hørt fra ham hele dagen, og det sniker seg inn tanker. Det er ingen fin følelse å kjenne på før man sovner. Men jeg biter den i meg likevel. 

Samling av minner...

... Og med disse ordene sier jeg god natt for i kveld.